Det er meg det kommer an på

Vedr. vårt prosjektarbeid ”Det er meg det kommer an på” i Barnehageseksjonen i Ski kommune.

Vårt store utviklingsarbeid for perioden 2007 – 2010 handler om å øke alle ansattes kommunikasjonskompetanse, eller væremåte, overfor våre medmennesker.
Det handler om:
– mitt ansvar for samspill og kommunikasjon i forhold til
• barna
• kollegaer
• foreldre
• mine medmennesker

– Det er et holdningsskapende prosjekt som er ment å skape kontakt mellom mennesker, framfor konflikt.
– Det er et prosjekt som tar utgangspunkt i at vi trenger et yrkesetisk språk i barnehagen, og at våre etiske verdier skal prege vår samhandling med alle mennesker.
– En verdibasert kommunikasjon.

Gjennom mange år har vi i barnehagene i Ski kommune hatt fokus på voksenrollen i arbeidet med utvikling av barnas sosiale kompetanse. Tydelige voksne med evne og holdninger til å møte barnet som subjekt / kunne ta barneperspektivet / se det kompetente barnet
har stått og står sentralt i det pedagogiske utviklingsarbeidet i barnehagene våre. Vi har hatt stor nytte og glede av teoriene til blant annet Jesper Juul, Kari Pape, Kari Lamer og Berit Bae. Gjennom prosjekt BRM, Barns rett til medvirkning, ble vi enda mer bevisste på å møte barn som individer med følelser, tanker og meninger – som fullverdige kompetente mennesker i det livet de lever som barn.

Barnehagens pedagogiske verdigrunnlag
Barnehageloven stiller høye krav til det menneskesynet og de verdiene vi skal formidle til barna. Rammeplanen setter økt fokus på personalets væremåte og rollemodell for barna i deres utvikling og livslange læringsprosess.

”Personalet har som rollemodeller et særlig ansvar for at barnehagens verdigrunnlag etterleves i praksis. Refleksjon over egne verdier og handlinger bør inngå i personalets drøftinger. Barnehagen må systematisk vurdere om egen praksis og barnehagens kultur bidrar til å fremme verdiene som skal ligge til grunn for barnehagens virksomhet.” (Rammeplanen s.12)

IVK bygger på det samme humanistiske verdigrunnlaget som vi finner igjen i Rammeplanen.
For at IVK ikke bare skal bli en kommunikasjonsmetode, må personalet få et aktivt og bevisst forhold til de grunnleggende verdiene rammeplanen gir klare føringer om å jobbe etter. Skal barnehagens verdigrunnlag følges opp i praksis og ikke bare bli fine ord på papiret og leve videre som en del av barnehagens kultur, må barnehagen sette diskusjon, refleksjon og konkretisering av rammeplanens verdier jevnlig på dagsorden.
I arbeidet med barna er det den ansatte som selv er det viktige redskapet – et redskap som rommer både kompetanse om barn, men også det personlige i det profesjonelle. Vurderinger, normer og det grunnleggende synet ansatte har på mennesket, påvirker måten omsorg og kunnskap blir formidlet til barnet på.

Prosjektet.
For å videreutvikle kvaliteten på barnehagetilbudet i Ski kommune har vi siden våren 2007 drevet et holdnings skapende prosjektarbeid der målet er å utvikle en mer positiv væremåte mellom mennesker med hovedfokus på samspill og kommunikasjon mellom voksen og barn. Vi vil også gjennom prosjektet øke vår refleksjon og bevissthet rundt kommunikasjon som ledere, kollegaer og samarbeidspartnere. Som kommunikasjons- og refleksjonsmodell har vi valgt å bruke Marshall Rosenbergs ”Ikkevoldskommunikasjon.”
IVK bygger på et positivt menneskesyn, med en ide om at mennesket er grunnleggende godt, og at vi alle har et iboende ønske om å ville andre vel.
IVK viser konkret hvordan vi kan endre vår væremåte. Hvordan vi kan uttrykke oss og lytte til andre mennesker på en tydelig, empatisk og ærlig måte.
Gjennom IVK kan vi også lære å forebygge og håndtere konflikter på en mer fredelig måte.

Vi har skaffet oss egen ”trener-kompetanse” i barnehageseksjonen, og driver et kompetanseutviklingsarbeid i forhold til alle ansatte. Vi er også så vidt i gang med introduksjonskurs for foreldrene.
Våre effektmål er:
1. Barna bruker sitt språk for å uttrykke følelser, ønsker og erfaringer, til å løse konflikter og for å skape positive relasjoner i lek og annet samvær.
(Se Rammeplanen for barnehager i Norge s.34)

2. Ansatte har lært seg en hensiktsmessig måte å kommunisere sine følelser og behov på slik at de våger å være i et åpent samspill der begge parters behov blir ivaretatt.

Vi håper at resultatet kan bli:
1. Prosjektdeltakerne har blitt kjent med og anvender ”sjiraffspråk” (ikkevoldskommunikasjon) i sin kommunikasjon.

2. Få dokumentert kjennetegn ved bruk av sjiraffspråk.

Foreløpige erfaringer fra IVK barnehagene. Hva har vært lærerikt? Hva har skjedd med deg dette året?
Jeg har blitt mer bevisst min måte:
• å snakke på / kommunisere overfor både voksne og barn
• å handle ut fra ulike situasjoner
• lytte til barna
• å møte og å forstå bedre barnets behov og følelser
• å gjøre en situasjon mer positiv / tenke positivt
• å håndtere konflikter på en ny og mer konstruktiv måte, målet er å komme bak problemet, få klart ståsted til begge parter i konflikten
• å møte barn og voksne i stressede situasjoner og konflikter

Jeg
• er mer bevisst egne og andres følelser
• har lært viktigheten av å sette ord på egne følelser
• reflekterer / tenker mer bevisst på hva jeg sier og gjør
• har lært å kjenne meg selv på en ny måte
• har blitt en mer forståelsesfull voksenperson, som tar meg tid til å lytte fordi jeg vet at det gavner både store og små
• tenker meg mer om når jeg prater med andre voksne
• har blitt en roligere voksen og kommuniserer mer med barna
• har fått mer innsikt i hva god kommunikasjon er
• kjenner at holdningene mine snur mer og mer, og at jeg husker å bruke IVK mer i ulike møter med andre
• har en fått en ny og bedre måte å møte barna på. En likeverdig måte
• har blitt med hensynsfull overfor andre mennesker

NB – Det er viktig å gi seg selv god tid! Ting tar tid ! Særlig å forandre seg sjøl.
IVK er ikke noen ”oppskrift”, men det handler om å bli bevisst egne og andre menneskers følelser og behov.

• Jeg har mye igjen å lære, men dette er moro, fordi vi ser at det fungerer.

Kjennetegn på endringer hos barna.
• Vi ser resultater hos barna, særlig de eldste, de er mer åpne, spørrende og hjelpende.

• Mindre konflikter på avdelingene. Barna lærer å håndtere konflikter bedre og på en mer selvstendig måte.

Ikkevoldskommunikasjon eller ”sjiraffspråk” er som sagt en verdibasert kommunikasjon.
Jeg tror vi trenger å lære oss å kommunisere mer med hjertet (etiske verdier) enn ut fra en regelstyrt tenking som baserer seg på at noe er rett og noe er feil. Vi trenger et språk som mer springer ut av de verdiene vi egentlig setter høyt og som kan tydeliggjøre intensjonen, – som ofte ligger godt skjult i det ”ulvespråket” som i stor grad preger vårt samfunn i dag.

Et annet perspektiv med IVK, til forskjell fra andre kommunikasjonsteorier, er hvordan bruk av modellen gir oss muligheten til å kunne bli bedre kjent med oss sjøl, vårt eget indre.
Dermed også lettere forstå og å eventuelt endre på, det jeg ikke er fornøyd med hos meg sjøl.

Et eksempel på når og hvordan man kan anvende IVK i forhold til små barn er i konflikthåndtering.

Konflikthåndtering med barn i barnehage ved å anvende ”Ikkevoldskommunikasjon.”
Ikkevoldskommunikasjon er:
Nonviolent Communication (NVC) eller Ikkevoldskommunikasjon (IVK), iblant også kalt ”sjiraffspråk”, er en måte å kommunisere på med mest mulige respekt, empati og toleranse.
IVK er ett praktisk verktøy som viser hvordan vi med språk og væremåte kan skapa en genuin kontakt og dialog, og motsatt; hvordan vi kan unngå å bidra till misforståelser og konflikter.

IVK benyttes i dag i barnehage, undervisning, næringsliv og Offentlig forvaltning. Det anvendes likeså innen personlig utvikling og coaching.

Prinsippene i ”Ikkevoldskommunikasjon” kan anvendes i alle relasjoner mellom mennesker uansett alder, kultur kjønn eller etnisk bakgrunn, – men det er selvfølgelig forskjell på hva man vektlegger i forskjellige situasjoner, – og i forskjellige relasjoner.

Når vi er i relasjon med små barn vil vår rolle som voksen med ansvar for barnets beskyttelse og oppdragelse gjøre at vi i større grad, må virke støttende og mer ansvarlige enn i voksen / voksen relasjoner.

En annen forskjell er at små barns ordforråd ikke er så stort.
Da kan vi anvende vår kreativitet og kroppspråk, og ikke bli opphengt i visse ord og vendinger fra IVK-modellen. Intensjonen i vårt budskap og vår væremåte blir viktigere jo mindre verbalspråk mottakeren har.
Samtidig er min erfaring at små barn, til og med 1-3 åringer, forstår langt flere ord enn de kan uttrykke. De er dessuten mye mer mottagelig for støtte og hjelp enn voksne.
De er mer effektive, de nyttiggjør seg ny viten, og prøver ut så fort de kan.
Dette kan gjøre det lettere å gå inn som megler eller 3 person i en konflikt med barn, enn med voksne.
Hvordan vi oppfører oss når barn er i en konflikt, har ikke bare konsekvenser for relasjonen eller samspillet der og da, men også seinere i livet.
”Barn gjør som vi gjør, ikke nødvendigvis som vi sier.” Dette sitatet har mye for seg synes jeg. Fordi voksne er læringsmodeller for barn har det stor betydning hvordan oppfører oss når vi håndterer konflikter med barn. Hvis vi vil at barn skal være rolige og ikke snakke med høy røst er det sannsynligvis ikke det lureste å fortelle dem dette ved sjøl å skrike det ut.

Hvis vi voksne hjelper barn til å håndtere konflikter, gjennom å:
• skille tolkninger fra OBSERVASJONER
• omformulerer vurderinger; til noe barnet trenger, eller behøver,
• lytte og virkelig prøve å forstå barnet, uten å sammenligne, true eller kreve,
• være tilbakeholdne og tillate tvil når vi gjetter på hva som skjer i barnet,
• være oppriktig om egne følelser og behov, og deltakende i barnets søken etter løsninger.

Da gir vi dem en ”gave” som varer hele livet ut.

Din væremåte kan, foruten å hjelpe barna å håndtere konflikten, også vise dem at det er mulig å gjøre det på en måte som kan gjøre alle involverte fornøyde.

Vi setter ofte verdier som; å dele med andre og la alle få delta i fellesskapet høyt. Vi vil at våre barn skal kunne omgås andre uten fordommer, tilpasse seg og lære seg å samarbeide.
Men i det øyeblikket en konflikt oppstår, stopper få av oss opp og har kontakt med våre nevnte verdier eller hva vi ønsker å gi våre barn.
Noen lar barna klare seg sjøl mens andre griper inn og forsøker å hjelpe dem å løse konflikten.

Vi påpeker kanskje ”rettferdighet”; at ett barn hadde en leke først, og sørger for at dette barnet får leken tilbake. Andre kan bruke en eller annen form for straff.
Kanskje vi påpeker overfor barna at her i barnehagen deler vi, og/eller leker med lekene etter tur. Vi har våre regler.
Sjøl om en slik håndtering vil kunne ”løse” en konflikt, vil den ofte vanskeliggjøre vår evne til å møte både våre egne og barnas behov. Den evnen svekkes ved at vi ikke skaper en mulighet til å håndtere konflikten på en måte som setter alles behov i fokus. Ved hjelp av IVK kan vi prøve å få en vinn / vinn situasjon i stedet for en vinner / taper.

Hva kan vi så gjøre?

Det blir viktig å vise, ikke bare fortelle, barn at alles behov er viktige og kan møtes. Da må jeg være bevist at jeg er en rollemodell, og jeg må gjøre det jeg sier, – ikke bare si det.
Hvis jeg vil utrykke at jeg ikke vil at de skal bite eller slå, så bruker jeg ikke sjøl fysisk makt.
Jeg har hørt voksne si at ”du får ikke ta den..” og så tar de noe ut av hånden på barnet og gir det til et annet barn.?
Å gjøre dette virker helt logisk for den voksne som prøver å dekke sitt behov for rettferdighet, omsorg og støtte. Men for barnet kan det også være like logisk å ta en leke som et annet barn har for å tilfredsstille sitt ønske om lek, frihet til å bestemme sjøl eller utforske verden.
Når vi nekter barn å gjøre noe som de gjør for å dekke sine behov, uten samtidig å reflektere over om disse behovene kan imøtekommes på noen annen måte, bidrar vi ofte til å trappe opp konflikter i stedet for å løse dem.

Her er noen forslag til væremåte som forhåpentligvis kan bidra til refleksjon.

Om to barn krangler om en leke.
Jente: Gutt:
”Den er min” ”men du lekte jo ikke med den”
”Jammen jeg skulle leke med den nå og ”jeg vil ha den! ”
du ødelegger alltid lekene.”

Hvis den voksne velger side:

”Åh, alltid skal du være så egoistisk, han kan vel få låne den en liten stund.” eller :
”GI TILBAKE DEN BILEN ! Den er faktisk din søsters.”
Hvis vi bruker denne metoden som konflikthåndtering, trappes konfliktene gjerne opp fordi man ikke treffer kjernen i selve konflikten. Ett av barna blir kanskje fornøyd, i hvert fall midlertidig, men det andre barnet har nå en ny konflikt med den voksne gående. ”Jeg tapte, det er aldri noen som støtter meg, dumme pappa!”.
Dessuten går den voksne glipp av en sjanse til å vise barna at man kan håndtere en konflikt uten at det nødvendigvis blir en vinner eller taper.

Hvis den voksne velger å la de klare seg sjøl:

”Dette får de klare opp i sjøl”.
Den sterkeste vinner. Det har mange av oss lært gjennom konkurranser i livet.
Håndtere vi en konflikt på denne måten mister vi en mulighet til å vise at det er mulig å ta hensyn til alle, selv i en konflikt. Dessuten har vi indirekte støttet en kultur som bygger på at den sterkeste alltid har rett.
Barn finner ofte ut av konflikter på egen hånd. Samtidig kan de kjenne behov for felleskap, trygghet og omtanke. Noe som den tilgjengelige voksne ikke hjelper dem med hvis han sier at de får klare seg sjøl.

Hvis den voksne stopper konflikten i stedet for å megle.

”Slutt å krangle – ellers får dere gå og legge dere med en gang!”
Her er det lett å tro at konflikter skal vi ikke ha her nei! Den voksne bruker sin makt til å bryte kommunikasjonen uten å reflektere over konsekvensene. Vi stopper et samspill fordi vi tror at det de holder på med er skadelig på en eller slags måte. Eller vi ser kun vårt eget behov for eksempel ro.
”Nei, sånn kan dere ikke holde på. Du får sette deg her borte og leke i dukkekroken i stedet.”
Vi voksne har en tendens til å lede barna bort fra konflikter og over mot individuelle aktiviteter i stedet for å håndtere situasjonen sammen med barna. Vi bokstavelig talt løfter barna ut av konflikter uten å gå inn i den sosiale sammenhengen.
Det som ofte skjer når de voksne bruker sin makt og forbyr konflikter, er at konflikten vokser igjen etter en stund og blir vanskeligere å håndtere neste gang den oppstår. Og enda verre neste gang der igjen. I stedet kunne man fått tydeliggjort at konflikter er naturlige, de kan håndteres – og ikke bare forbys eller feies under teppet.
Vi stopper også en prosess som kunne ledet til utvikling av godt samspill, felleskap og til og med en vennskapsrelasjon.

Når voksne sammenligner.

”Hvorfor kan ikke du være litt mer sånn som Anne, hun er alltid så grei og snill?”
Søstera di vil ikke låne bort den. Hvorfor skal alltid du krangle?”
Eller ”Du er eldst og burde vite bedre”.

Noen ganger kan voksne bruke slike sammenligninger for å hjelpe barn å løse konflikter, eller for å få dem til å forstå noe. Sjøl om intensjonen for å hjelpe er der, kan det, om det skjer ofte, få tragiske konsekvenser. Det vil ofte skape avstand og sosial misunnelse (særlig hvis det skjer i familien) og føre til lav selvfølelse hos barnet. Det fører også ofte til nye og unødvendige konflikter.
”Jeg hater at hun alltid er så perfekt. Men hun skal få se!”
”Pappa liker henne mer enn meg. Jeg er så dum!”
Den voksne vil med en slik væremåte sjelden bidra til ærlighet og oppriktighet. Verdier vi ofte sier vi setter høyt. Vi skaper i stedet mer konkurranse enn kontakt mellom barna. I et lengre perspektiv kan dette føre til vansker med å samarbeide og til større konflikter som er mye vanskeligere å håndtere.

Når voksne gir skyld og bebreider.

”Når dere rangler sånn så blir jeg så lei meg, vil dere at mamma skal bli lei seg?”
Eller
”Se! så lei seg søstra di blir. Det er din skyld. Vil du at hun skal grine?”
Den voksne bidrar ikke til å løse noe. Fokus flyttes til den voksnes behov og barna sitter igjen med skam og skyldfølelse og konflikten vil snart blusse opp igjen.

Samme eksempel. Om to barn krangler om en leke.
Jente: Gutt:
”Den er min” ”men du lekte jo ikke med den”
”Jammen jeg skulle leke med den nå og ”jeg vil ha den! ”
du ødelegger alltid lekene.”

Beskriv objektivt hva du ser og hørte – i stedet for å sammenligne.

” Hei, jeg ser at dere begge vil ha den bilen. Vil dere ha hjelp?”
Her forsøker den voksne å fange barnas oppmerksomhet og får en innfallsport til å hjelpe dem å håndtere konflikten. Vi holder oss til observasjoner; hva vi ser og hører, vi vurderer ikke hva noen er eller hva de burde gjort annerledes. Da blir det lettere for begge barna å ha tillit til at du vil hjelpe dem. Neste steg blir så å forstå hva begge barna trenger og støtte dem på å finne andre måter å møte deres behov.

Den voksne lytter og forsøker forstå begge parter.

Den voksne lytter til begge barnas behov og følelser. Det kan ta kort tid eller lang tid, avhengig av om hvor vant de er til å bli møtt med respekt for at de begge har legitime behov. Det avhenger selvfølgelig også av hvor opprørte de er.
Den voksne kunne si noe sånn til jenta : ” Vil du gjerne at bilen skal være i orden når du skal leke med den.?” Jenta ville sannsynligvis få tillit til at hun seinere kunne leke med bilen. I hvert fall opplever hun å bli møtt med forståelse, så sant den voksnes intensjon er å gjette på hva barnet behøver, ikke definere hva barnet trenger.
For å forsøke å møte guttens behov kunne man gjette slik:” Ble du så sint / lei deg, fordi du så gjerne skulle lekt med den bilen nå?”
Guttens behov er nok å ha det moro og sjøl kunne bestemme hvordan han vil leke.

Det kan ta litt tid før begge har blitt hørt og møtt. Det er ikke sikkert vi får bekreftet, eller avkreftet, om vi har gjettet på riktig behov, men barnet vil oppleve en voksen som forstår at hun har et sterkt ønske om noe, og da skjer det ofte noe nytt i relasjonen. Blir man møtt med forståelse er man gjerne mer åpen for å se andres behov også.
Etter å ha kartlagt begges ønsker og behov kan man sammen forsøke å finne en måte å gå videre på. En måte som kanskje kan tilgodese begge barnas behov.
”Har dere noe forslag til hvordan vi kan få til sånn at dere begge kan få det som dere vil?”
”Si i fra hvis dere trenger hjelp fra meg igjen.”
Den voksne tar ikke over konflikten, men er heller ikke likegyldig til hvordan barna løser konflikten.
Helt små barn vil selvfølgelig trenge mer hjelp enn større barn, kanskje forslag til hva de kan gjøre for å finne en vei til hvordan begges behov kan innfris. Men å være ydmyk i forhold til å la barn som har fått kontakt, sjøl forsøke å løse konflikten, er i tråd med intensjonen i Ikkevoldskommunikasjon.

Beskyttende makt.

Noen ganger lykkes vi ikke med å hjelpe barna til å få kontakt. Og konflikten trappes opp.
Det kan være mange grunner til det. Ting kan ha hopet seg opp og det bikker over for den ene parten.
Da må vi benytte vår fysisk overlegne makt for å hindre vold. Men for å bevare en best mulig relasjon til etterpå er det viktig at vi inngriper med intensjonen om å beskytte og ikke for å straffe!
”Nå må jeg holde deg sånn at du og søstera di har det trygt og godt.”
Uten sinne, kjærlig, men på en fast og bestemt måte.

Etter at vi har skjermet noen fra å bli skadet er det viktig, så snart som mulig, å komme tilbake til en dialog med mål om å skape kontakt og gjensidig respekt. Når vi beskytter et barn fra å komme til skade kan det bidra til trygghet for alle, men bare hvis vi gjør det med fortsatt respekt for alle som er innblandet i situasjonen.
Hvis en voksen er sint og straffer et barn for noe det har gjort vil det sannsynligvis ta noe tid før man igjen får kontakt. Når vi er sinte er hodet vårt så fullt av fordømmelser og beskyldninger at vi sjelden klarer å være åpne for et annet menneskes (liten eller stor) følelser og behov. Da trenger vi sannsynligvis litt tid for å komme i kontakt med oss sjøl og finne ut hva vi ønsker. Samtidig som barnet også trenger tid for å gjenskape tillit og respekt til den voksne som har beskyldt og kalt barnet ”slem” eller noe sånt.

Jo mindre barna er jo viktigere blir også væremåten vår, sett i forhold til akkurat hvilke ord og vendinger vi bruker. Kroppsspråket, og ikke minst Intensjonen i hvordan vi uttrykker oss vil være det viktigste signalet barnet mottar fra oss på om vi ønsker å forstå og bidra til at barnet har det bra.
Det å være problemfiksere ligger i ryggmargen på mange av oss. Vi vil så gjerne hjelpe. ”Det ligger i menneskets natur å ønske å bidra til at andre har det bra”, sier Marshal B Rosenberg.
Imidlertid er menneskets handlinger styrt av et ønske om å tilgodese de behov vi sjøl til enhver tid har. Drivkraften bak alle menneskers handlinger er forsøk på å tilgodese våre behov. Når disse behovene blir hørt og bekreftet muliggjøres en felles plattform for kontakt og samarbeid.
Jeg tror vi ofte er, i for stor grad, er styrt av ønsket om å tilfredsstille våre egne behov. Særlig i våre relasjoner til barn.

Om to barn løper frydefullt rundt i rommet, mens vi har behov for fred og ro, kan det bety en verden av forskjell å henvende seg til barna med en forståelse av at både deres behov for å utforske verden gjennom frydefull lek, og mitt behov for ro, er like viktige og legitime behov. I motsetning til å bruke vår autoritet eller ”voksenmakt” til å få imøtekommet kun mitt behov for ro.
Eksempel fra en barnehage. To barn løper og skriker inne i et rom ved siden av rommet der en voksen rydder etter måltidet.
”Hei ! Nå ser jeg at dere har det skikkelig moro og gjerne vil fortsette å løpe og skrike?
Jeg trenger litt ro her nå for jeg får vondt i hodet av så høy lyd. Hva synes dere vi skal gjøre for at vi alle skal få det vi ønsker oss nå?”

”Kan ikke vi gå ut og løpe der’a, mens du rydder inne?
Sa de to ungene.

Det betyr imidlertid ikke at barn alltid skal få det som de vil, eller sine behov innfridd med en gang, men at deres behov og ønsker blir anerkjent som viktige for dem der og da.
At det er legitimt å ha følelser og behov og at det skaper god klangbunn for videre dialog eller konflikthåndtering, å snakke om det.

Ikke være problemløsere eller ”fiksere”, men i stedet gi oss tid til undring og refleksjon i samspill med barna, tror jeg også ofte vil føre til at strategier for løsninger kommer til overflaten av seg sjøl.

Å være ydmyk, framfor å være skråsikker, står også for meg som vesentlig for om vi lykkes i å ha en væremåte som er respektfull og inkluderende, overfor barn.

Det er mitt ønske at denne artikkelen kan gi flere inspirasjon til å reflektere over sin måte å kommunisere på og at vi alle kan bidra til at de plassene hvor vi møtes, blir et godt sted å være.

Til ettertanke.

”Hvis jeg vil lykkes i å veilede et menneske mot et bestemt mål, må jeg først finne henne der hun er, og begynne der. Den som ikke kan det, lurer seg sjøl når han tror at han kan hjelpe andre.
For å hjelpe andre må jeg selvfølgelig forstå mer enn den andre, men først å fremst forstå hva den andre forstår. Hvis jeg ikke kan det så hjelper det ikke at jeg kan og vet mer. Vil jeg likevel vise hvor mye jeg kan så er det fordi jeg er selvopptatt og egentlig vil bli beundret av den andre i stedet for å hjelpe. All ekte hjelpsomhet begynner med ydmykhet i forhold til den jeg ønsker å hjelpe og derfor må jeg forstå at dette med å hjelpe ikke er å ville herske, men å ville tjene.
Kan jeg ikke dette – så kan jeg ikke hjelpe noen.” Søren Kierkegård

Morten Gulbrandsen 19.01.2009.

Referanser: ” Ikkevoldskommunikasjon” Marshal B Rosenberg, Arneberg forlag 2006,
”Skapa møten och kontakt gjennom medling”. Liv Larson, Friare Liv forlag 2007.