Samling i Sandvika våren 2013

Tanker frå og rundt IVK-kurs i Sandvika 1. og 2. juni 2013
Av Marie Rørvik

Tittel på kurset: Bedre mental helse for kommende generasjoner

Bli mer bevisst på hva som skaper god kontakt mellom barn og voksne

Denne gangen var det Karine Skinner som sto i bresjen for å få arrangementet av stabelen. Røde-Kors-huset i Sandvika  fungerte godt for gruppa på ca. 15. Vi stifta behagelig bekjentskap med de nylig sertifiserte  trenerne Anniken Poulsson Beer og Aurora Sparre som kursholdere.

Først vil jeg vise til noe av det jeg leste i Aftenposten på bussen hjem fra kurs, skrevet av Dag O. Hessen:

Gjennom livslange studier av aper, med sideblikk på andre sosiale dyr, understreker Frans de Waal at de moralske trekk vi gjerne oppfatter som unike for mennesker, ikke er noe som på diffust vis kommer «ovenfra» – det kommer innenfra. Også Darwin påpeker at empati og samarbeid er helt naturlige trekk hos sosiale dyr som oss selv, simpelthen fordi individer som samarbeider har større suksess. Samvittighet er en del av det evolusjonære, endokrine sanksjons- og belønningsapparatet. Følelser styres av hormoner og er i utgangspunktet rasjonelle kompass for «riktig» atferd. Svikter vi en venn, blir vi deprimerte, mens gode gjerninger belønnes med varme, godhet, ja, sågar mening.

I vår IVK-verden ser vi følelsene som signal på om behov er møtt eller ikke. Behovet for å bidra til hverandre ser vi som grunnleggende, og som de Waal er inne på, gir det mening – i alle fall om vi gjør det ut fra fri vilje. Religioner og andre tros- og straff-(belønnings)-systemer har ført oss bort fra våre indre regulerings- eller peilemerker. Vi vokser opp med mye burde og skulle, og vi tilpasser oss for å få høre til. Kanskje har det bidratt til at vi har skapt avstand til hverandre og til vår indre essens og kompass. De relasjonsferdighetene vi lærer som små, drar vi gjerne med oss inn vi voksenlivet. Det gjelder også for de trossystemene vi skaper om oss sjøl. Mange av oss bærer på en arv av dømmende tanker mot oss sjøl og andre, og som kan vekkes til live i ulike situasjoner. Vi blir gjerne mer trente i argumentering og forsvar enn i å lytte til hverandre. Det kan skape misforståelser og smerte – og bidra til at vi ikke utvikles i forhold til våre potensialer – hverken når det gjelder hjernens nerveforbindelser og praktiske bidrag.

Gjennom IVK trener vi på å skape kontakt til behovene som lever i hver og en av oss, og hvordan vi kan møte og romme hverandres behov. Med det stimulerer vi nevronforbindelsene i frontallappene i hjernen. Disse har forbindelser til andre deler av og funksjoner i hjernen. Med styrka frontallapper kan vi bli mer «herre i eget hus», og mindre styrt av impulser og lite hensiktsmessige atferdsmønstre. Vi trener på å være nysgjerrig på hva som foregår i andre ut fra ønske om kontakt. Dyp kontakt oppleves meningsfylt for oss mennesker. Det gir glede og fred.

Temaet var relasjon til barn. Med det kommer vi heller ikke unna relasjonen til oss selv, for den kan ha mye å bety for hvordan kvaliteten blir i kontakten til barn.

For å styrke evnen til empati med andre, kan det være nyttig å trene sjølempati. På kurset gjorde vi følgende øvelse:

SJØLEMPATI

  1. Tenk på en situasjon der du ikke var fornøyd med deg sjøl.
  2. Hvilke ord sier du til deg sjøl.
  3. Når du tenker på dette, hva kjenner du (føler eller fornemmer i kroppen)? Beskriv dette.
    Tillat det som er!
  4. Hvilke behov ligger bak?

Det kan være vanskelig å verdsette oss sjøl i en kultur der krav og kritikk har vært framtredende. Derfor var det godt med en øvelse der vi fikk fokus på egenverd, og her er den:

SKRYTEPROMENADE

Gå en tur ute i 20 minutter. Hver får 10 minutter til å fortelle om det vi verdsetter om oss sjøl og hva vi har lykkes med. Den som ikke forteller er bare til stede og lytter. Til slutt deler hver noe om hvordan det opplevdes å «sjølskryte» og å bli lytta til.

ANSVAR

Relasjonen til barn er voksnes ansvar. Vi kan ikke forberede barn på hva som kommer til å skje i framtida, men vi kan forberede dem på hvordan de kan reagere på det som kommer til å skje. Det gjør vi ved at de får beholde et godt selvverd og å gjøre dem i stand til å møte motstand og å få forståelse for andres behov. Anniken sa at barn kan ha problemer med overganger fra situasjon til situasjon. Det kan være vanskelig å slutte med noe som er godt, som når de er dypt engasjert i lek. En måte å gjøre det skånsomt på er å forberede barnet på at en situasjon nærmer seg avslutning. Er det smertefullt, er det viktig å la barnet sørge og vise empati for det. Barn kan forberedes på motstand ved at voksne melder sine behov.

MOTSTAND

Både i hjem, barnehager og skole kan vi oppleve motstand og utfordrende situasjoner sammen med barn. Noen ganger kan barns uttrykk være vanskelige å høre, for eksempel at sønnen sier til far: «Du kan ikke forlange av meg at jeg skal rydde rommet. Jeg vil ha det slik!»

Øvelse:

  1. Skriv på en lapp noe som har vært vanskelig for deg å høre fra et barn.
  2. Skriv
    – 1 svar som ikke er empatisk
    – 1 svar empatisk svar
    – 1 ærlig uttrykk

Eksempel på ikke empatisk svar:
«Du er lat. Jeg kan aldri stole på deg.»

Eksempel på empatisk svar:
«Du lovet for en time siden å rydde rommet med en gang. Nå er det ikke gjort. Er du usikker på hvordan jeg vil reagere, og vil være trygg på at jeg kan høre det du har å si?»

Eksempel på ærlig uttrykk:
«Jeg ser at rommet ikke er rydda. Det gjør meg fortvila, for jeg vil så gjerne at du lærer å holde orden og å ivareta tingene dine. Hvordan høres dette ut for deg?»

BARN ØNSKER Å OPPFØRE SEG BRA HVIS DE KAN

Vi er sosiale vesen, og vil gjerne tilpasse oss om ikke den personlige kostnaden blir for stor og dersom vi lærer ferdighetene som skal til. Barn blir sjøl fortvila om atferden deres oppleves som vanskelig av andre. Det er noen områder i utviklingen som kan være vanskelig og utfordrende. Det er dersom

°         Barnet ikke har ferdighetene de voksne krever i situasjonen

°         Dersom de voksne avviker fra planer, gjør uforutsigbare endringer

°         Barnet ikke forstår det som blir sagt

°         Barnet ikke lesersosiale settinger og ansikts- og kroppsuttrykk

°         Barnet har oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker

°         Svart-/hvitt-tenkning

Anniken og Aurora viser til Ross W. GreenE; www.lifesinthebalance

Det kan være nyttig å merke seg i hvilke settinger vanskene oppstår og å løse problemene gjennom samarbeid. Følgende 4 trinn kan hjelpe:

  1. Observasjon. Hva skjer faktisk.
  2. Lytte empatisk. Hva foregår i barnet fra barnets perspektiv?
  3. Hva er voksnes behov?
  4. Problemløsning. Samarbeid. Hør barnets forslag først. Gi forslag. Tenke sammen og gjøre avtale.

OM ROS

Ros er vanedannende. Vi kan bli slaver av ros.

AVSLUTINGSVIS

vil jeg ta med Daniel J. Siegel’s Velværetriangel, og som ikke var del av kurset, men som gir mening til meg. Det vi kaller sinnet vårt, mener Siegel er flyt av energi og informasjon. Sanser, følelser, tanker og behov er informasjon hjernen håndterer. Hjernen utvikles i samspill med omgivelsene gjennom våre 25 første leveår, og trenger derfor stimuli som kan bidra til sunn vekst. Empati styrker frontallappene, som er den delen av hjernen der vi gjør våre bevisste valg. Det blir nå hevda at empati kan endre DNA-et vårt.  Hjernen er et fleksibelt organ, så den kan endres gjennom hele livet. Jeg ser IVK som et særdeles godt verktøy til å rehabilitere såra sinn og til å forbedre relasjoner. Og ikke minst viktig er det å kommunisere med kommende generasjoner på måter som gjør at de kan beholde et vitalt sinn i sunne relasjoner og med en velfungerende hjerne.

Og med de Waal, Darwin og Marshall Rosenberg: Empati og samarbeid er vår natur. Vi vil gjerne samarbeide når behov er møtt, sier Marshall. Nå trenger vi mer empati og samarbeid for å bedre menneskers psykiske helse og for å komme oss ut av de mange og store vanskene mennesker og samfunn sliter med i dag.